HISTORIE

SKUTVIK -for fulle seil!

HISTORIEN

OM SØRBYGDA

 

Denne historiedelen ble påbegynt i forbindelse med stedsutviklingsplanen i 2005. Arbeidet er fortsatt i gang.

 

Sørbygda har meget gammel bosetning.

Til Tromsø museum er det innkommet flere gjenstander som skiferkniver, steinøks og pilspiss. Det er påvist en steinalderboplass mellom Skutvik og Horsvågen.

I vikingetiden var det en storhetstid med sentrum på Ness, men det bodde også folk i Rørvik/Skutvik. Navn og funn som b.l.a ble gjort under anlegg av idrettsplassen viser det. På Ness vitner de mange store gravhauger om velstående lokale høvdinger, som må ha hatt en stor befolkning som basis. Det skal også ha stått en kirke her. Fra Svartedauen til 1600-tallet var det imidlertid lite folk og fattigslige forhold her som andre steder.

 

Hva navnene Rørvik og Skutvik kommer fra er usikkert, men navneforsker Finn Myrvang har et par teorier. På samisk betegner “sjkuhtje” en trang dal/passasje, og det kan jo passe på kløfta oppafor Orbotten, som er innerst i Skutvika.

Rørvik er at navn som brukes mange steder i Nord-Norge, og forstavelsen rør/røyr kan ha mange tolkninger. En tolkning er av gammelnorsk hreyrr “røys, steindynge, brukes bl.a. om jorder som ligger skjult bak stein – man ser jo ikke mye av jordene når en ser Rørvika fra sjøen. Ellers tyder gårdsnavnet og funn på at hovedgården lå i området idrettsplassen ligger nu, og etter hvert ble delt. I en skatteliste fra 1645 opereres det med disse navnene og skyld: Rørvik 2 våg, Ytre Rørvik 2 våg, Indre Rørvik 1 våg og Nordre Rørvik 1 våg. Av disse var det bare Gregers Mikkelse på Ytre Rørvik som eide gården selv, de andre var leilendinger. Navnet Skutvik er ennu ikke tatt i bruk i eiendomssammenheng. (Opplysninger fra Børge Strandskog)

I skattematrikkelen for 1647 er de gårdene på Sørbygda vi kjenner i dag igjen bosatt. Alle gårdene var da stort sett eid av kongen, kirken eller godseiere, slik at beboerne var leilendinger. Utover på 1800-tallet ble gårdbrukerne selveiere, folketallet økte, og gårdene ble delt for å fordele befolkningsøkningen. Dette gjorde at med tiden ble det noen husmannsplasser og strandsittere også, men det var aldri mange av dem på Sørbygda.

I denne perioden foregikk vareomsetningen med de årlige jekteturene til Bergen, og på Finseth var det, fra langt tilbake i tiden, gjestgiveri og skipperleie med bygdefar for Sørbygda. Senere, på 1800-tallet var her også vanlig handel frem til 1880-årene. Finseth var også herredets tingsted.

I denne tiden begynte også handelsborgere fra Trondhjem å handle på Ness og i siste del av 1800-tallet var det fast handel på Nessberget. Da hadde stedet hatt gjestgiverbevilling fra 1847, da Edvard Alm slo seg ned her, dette innebar at det også ble drevet handel. Etter at Alm døde, drev madam Alm stedet i mange år, til Simon Løkke overtok og drev handel i tiden 1891-97. Da det ble opprettet en stilling som distriktslege for Hamarøy og Steigen i 1868 ble Ness bosted frem til 1877, da distriktet ble delt. I 1872 skjedde det en tragisk ulykke, da båten med distriktslege Paul Foyn og tre mann fra Ness kullseilte, og alle omkom.

 

Den siste som dreiv med handel og notbruk på Finseth var Joachim Christensen. Han kom fra Tranøy, og overtok i 1864 Han var gift med halvsøster til Walsøe på Tranøy, som opprinnelig kom fra Trondhjem. Christensen drev stort og tjente gode penger under storsildtiden. Men han levde på stor fot, og da tidene ble dårlige gikk det stadig dårligere. Det ser ut som Zahl på Kjerringøy ga ham en håndsrekning sist på 70-tallet, men det gikk ubønnhørlig mot konkurs først på 80tallet, (han bodde der ennu i 1883 iflg. kirkebøkene). Carl Willumsen på Lian hadde kausjonert for Christensen, og overtok eiendommen. Under Christensens storhetstiden ble Hammerø Sparebank stiftet på Finseth den 24. september 1875, med ham selv som største innskyter, 25 speciedaler. Allerede året etter ble herredets tingsted flyttet til Tranøy, og banken flyttet etter.

Etter den tid var en kort tid med handel på Skottestad (Haugen), hvor Christian Christoffersen prøvde seg, men gikk konkurs i 1882.

På Finseth prøvde så Nordal With (far til senere lensmann With) fra Øksnes seg. Han leide handelsstedet en tid etter Christensen, men måtte gi opp etter et par år, men bodde der iallfall under folketellingen i 1891. Det begynte med utpantinger nesten med det samme han startet. Til slutt hadde han bare en liste over dårlige fordringer på kunder fra der han hadde drevet forretning før å pantsette, og da var konkurs ikke til å unngå. Finseth gikk tilbake til Carl Willumsen. I Forbruksforeningens regnskap for 1898 står at Withs gjeld ”kr. 144,13 inkl. renter er besluttet strøget”. Etter dette ble det ikke prøvd med handel på Finseth, kommunikasjonsmønstret var endret slik at stedet kom i ”bakleksa”.

 

Skutvik er fra gammelt av utgått av gården Rørvik, med ialt 6-7 bruk og et par husmannsplasser. Det var ingen tilflytting utenfra utenom lærerne som var innom utover 1800 tallet, men disse var stort sett ikke familiefolk som bosatte seg her.

I Skutvik var det naust for gårdene og dessuten hadde ”Øvergårdan”, hvor det allerede i 1647 var 5 oppsittere, sine sjøhus her. Vi vet ikke om noe jektebruk her, men navnet Jektvika som ligger utenfor Rørvika, kan jo henspeile på at stedet har vært brukt til jekteoppsett for en bygdefarsjekt som hørte til i nærheten.

Fra gammel av var det også bosetning på Utåker, i nyere tid tre gårder, men de ble fraflyttet på 1960-tallet. Det var også bosetning i Sørdal og på Nordland, med egen skolekrets, men de siste som bodde der flyttet til Skutvik omkring 1960. Det var også en tid bosetning i Kvandalen: i 1875 bor Amund Amundsen der med sin datter og andre kone, i 1891 er Amund død og like etter blir plassen liggende øde.

 

Det var ingen store endringer i bosetning og samfunnsliv på Sørbygda før mot slutten av 1800-tallet. Kombinasjon av fiske og jordbruk var enerådende. Om vinteren var alle mannfolk borte på Lofotfiske. Etterpå reiste noen på Finnmarksfiske og noen til Vesterålen på seifiske utover våren. Seinere var det arbeid på klippfiskbergan, onnearbeid og forskjellig annet fiske utover høsten. Vedhogst og torving var også en viktig del av årsrytmen.

I 1866 ble de gamle handelsprivilegier opphevet og dette, sammen med den velstand storsildtida førte med seg, la grunnlaget for fremveksten av det samfunn vi kjenner i nyere tid. I tillegg til Christensen på Finseth, var det både på Stensland og i Røsvik sildnotbruk, som ga store inntekter til eierne. Iflg ligninga for 1872 hadde Carl Willumsen i Røsvik (Lian) Hamarøys største formue, nesten dobbelt så stor som Walsøe på Tranøy, men Walsøe hadde dog større inntekt dette året.

 

Etter storsildtiden fikk arbeid med tørking av klippfisk etter hvert stor betydning. Til å begynne med var det bare fartøyer sørfra som kom hit og tørket fisken om våren, men etter hvert kom det til lokale fartøyer som hyrte med seg flekkere og saltere fra bygda til Lofoten. Saltfisken ble ført til tørkeplasser på Sørbygda, og etter at tørkingen var unnagjort, seilte jaktene til Kristiansund (for det meste) for levering av saltfisken.

I 1894 overtok skipper Ole Apold Finseth fra sin svigerfar Carl Willumsen, som hadde kausjonert for Christensen og således satt med skjøte på gården. Han drev bare med fiskehandel med jakta ”Anna” som han hadde før han kom til Hamarøy. I tillegg til klippfiskhandel kjøpte han sild som ble saltet og solgt videre. Det hendte han måtte helt til Østersjøhavnene før det lønte seg å selge lasten. Også andre drev denne virksomheten, bl. a. Berhard Normann på Ness, Jacob Liland, Peter og Johan Kalstad på Skottestad og Johan Stensland som tørket på Steinslandsholmen helt til ca.1949. Arbeidet med sildetilvirking, klippfisktørking om våren, samt arbeidet på kjøpefartøyene skapte sesongmessige inntekter i kontanter som ikke fantes før.

I arbeidet på ”bergan” deltok alle; i skoleprotokollene fra 1890- årene er det mye fravær merket ”gikk paa fiskeberget”.

 

Jektefarten til Bergen var opphørt, og etter hvert kom dampskipsfarten langs kysten til å bety mer og mer. De nye handelsmennene startet opp der dampskipene anløpte; der kunne de få sine varer direkte fra leverandører sørpå.

Flere av de gamle handelssteder mistet sin betydning mens nye kom til. Dette var grunnlaget for Skutviks vekst.

Den 15.7.1880 ble det opprettet poståpneri på stedet. Først het det Skutvig, men fra 1889 er navnet modernisert til Skutvik. Den første poståpneren var Andr. Christensen. Han benevnes som handelsbetjent, så det må jo ha vært handel her da, enten hos Lund eller Forbruksforeningen, helst den siste. Christensen fungerte bare et år; han var sannsynligvis fra Oppeid, i folketellingen for 1900 skrives navnet hans med K, og han er fremdeles bl.a. handelsbetjent. Fra 21.9.81 overtar ”Bestyrer og ds.eksp” Nidrik Nilsen poståpneriet helt til i 1923, da hans datter Charlotte overtar midlertidig til

hennes mann Petter Amundsen overtar og er poståpner helt til Hans Gjervig overtar i vår tid.

Jeg antar at posten kom med dampskipene i kystruten Kristiania-Hammerfest, den såkalte 2-ruten. Skutvig er tatt med i ruteplanen for sommeren 1880 f. o. m fredag 16.4 med forbehold om at “de fornødne mærker for inseilingen er opsatte”. Dette ble kanskje ikke gjort før året etter, da først den 16. juli 1881 har Jens Logeman og John Johannesen, eiere av l.nr 86, Skutvig gitt “Mærkevæsenet ret til at opføre mærke på Brorskjær samt ret til at sprænge fornøden sten”. I 1881 er det Hamburger-ruten som anløper om sommeren, men videre er det vel 2-ruten som anløper Skutvik hele året. Denne ruten var en viktig tilførselsåre for varer sørfra, og kystrutens anløp av Skutvik varte til tiden omkring første verdenskrig. Nils Amundsen har tatt vare på en protokoll over ankommet last med 2-ruten for tiden 1896 til 1905. den gir et godt bilde av utviklingen i distriktet. Vi ser hvordan varemengden til forretningene øker, når folk får sine første separatorer, det kommer nye åttringer fra Rana, ustyr til veganlegget sommeren 1900, geværer etc. til de forskjellige skytterlag, og fiskekasser som Lofotfarerne sendte heim hver vinter.

I tiden 1889 til 1896 ble posten til Hamarøy postkontor hentet på Skutvik av Thomas Iversen, Sletbak i den tiden av året når 2-ruten gikk over til Lofoten fra Skutvik, slik at posten kom fortere frem til Oppeid.

 

I 1883 var endelig Saltens Dampskibsselskab kommet seg såpass på fote at det fikk sitt andre, og litt større skip. Det var ikke helt nytt, het ”Namsos” før det ble ombygd og døpt ”Ofoten”, og var spesielt tiltenkt ruten nordover. Fra oktober 1883 ble det en tur pr. uke fra Bodø med anløp av Carlsø i Sagfjorden, Skutvig og Røsnæs, før det fortsetter videre til Fagernæs og Øiord i Ofoten og går tilbake samme veg. Narvik var ennu ikke ”oppfunnet”. Allerede vinteren 1884 går Salten-båten, over fjorden fra Skutvik til flere av værene i Øst-Lofoten før den går over fjorden igjen til Røsnæs, som den gang var et livlig handelssted.

 

Når det ble startet handel på Skutvik er ikke så godt å finne nøyaktig ut av, men i folketellingen for 1875 er en Haakon Aas oppført som handelsmann. Aas ble tilsatt som lærer ”i Indre Sagfjordens distrikt” i 1868 og det oppgis også at hans sønn Bernhard er født i Hamarøy i 1870. Det ser ut til at han har bosatt seg en plass på Skutvik. Han var også en av dem som var med å stifte Hammerø Sparebank på ”Thingstedet Finsæth” i 1875 med et innskudd på 3 speciedaler. Han har nok vært involvert i firmaet Lund & Aas, hvor det iflg. en gammel lensmannsprotokoll var utpanting engang utpå 80-tallet. Aas med familie flytter fra Skutvik omkring årsskiftet 1878/79; han og kona Anne gikk siste gang til alters i Hamarøy kirke den 27.10.78. Da var allerede Joachim Lund kommet til Skutvik. Han kom fra samme sted som Anne Aas, nemlig Sparbo i Trøndelag. Han omtales i 1877 som landhandler og ble året etter gift med Amalie Andersdtr. Scheldrup som var søster til Anne, gift med Danile Nilsen i Rørvika. I 1878 får han grundseddel på tomt for stue og pakkhus hos Jacob Danielsen og Peder Hansen. Det må være de husene som står på Ørnes på bildet fra 1902. Ved folketellingen av 1891 står han oppført som husmann m/jord og fisker, så handelen har kanskje ligget nede da, men senere er han igjen titulert dels baker, dels handelsmann. I 1899 ser det ut som han har startet opp med handel for alvor igjen. Han mottar mye varer en tid fremover, og det ser ut til at han også har tatt i mot f.eks kveite for videresalg. På et kort dater 27/11-99 til Jensen & Co Throndhjem skriver han: “I dag afsender jeg til Dem 1 kveite inbaleret i laklæred, som De bedes afhænde som før.” Han etterlyser også en del varer, så det er tydelig at han driver forretning. Det var vel et oppsving i forbindelse med forberedelsene til veianlegget. allerede på nyåret 1902 dør han bare 53 år gammel og datteren, Petra på 19 år blir sittende igjen alene. Forretningen ble behandlet som konkursbo, og Petra flyttet til Fauske. Lund hadde også en tid en ”inderst”, baker Johan Hauge født i Kristiania med kone og barn. I 1897 er det en baker Karlsen som mottar mel med kystruten, så det har nok vært flere bakere innom på Ørneset. Ved folketelling i 1900 er det imidlertid ingen baker på stedet lengre.

 

Hamarøy Forbrugsforening på Skutvik ble sannsynligvis startet allerede i 1878, men hvem som tok initiativet og sto for drifta til å begynne med vet vi ikke. Lærer A. O. Sjaastad som kom til Sørbygda i 1884 som lærer etter endt seminar skal ha vært en av drivkreftene for dette tidlige samvirketiltak. Han bodde den første tiden på Finseth, men kjøpte senere gård i Vassbotn og ble boende der. Sigurd Walsøe og Nils Amundsen har funnet og tatt vare på lagets regnskapsbøker for tiden 1894-1910 med mye verdifull informasjon. Det er iallfall sikkert at Nidrik Nilsen, født i Rørvika kom tidlig inn i bildet, og var bestyrer fra begynnelsen på 80-tallet og også iflg. folketelling i 1891, hvor det i tillegg også er en handelsbetjent (ugift) Nils N.A. Pedersen. Iflg. regnskapet for 1894 var Sjaastad regnskapsfører og Wilhelm Westgård (fra Bodin) blitt bestyrer. Westgård kom senere til å overta forretningen selv og drive den til sin død. En ser at laget hadde mange medlemmer også innover bygda og på Ness, Kaldvågen, Skilvassbakk og Sagfjorden, på øyene og i Steigen, der både Lundøya, Engeløya og fastlandet er representert. Skutvik hadde med dette etablert seg som et handelssentrum for et distrikt som holdt seg stabilt til ca. 1975-80.

 

På de eldste bildene av Skutvik ser vi ei brygge som antakelig hørte til Forbruksforeningen, men hvor bolig for bestyrer var før nybygget sto ferdig i 1905 vet vi ikke. Ved siden av den er det ei brygge som må ha vært Nidrik Nilsens. Her ble varene tatt på land fra ekspedisjonsbåten som ekspederte ”dampen” ute på havna. Den første dampskipskaia ble først bygget i 1916, og brygga ble sannsynligvis da revet og brukt til pakkhus på nykaia. På bildet står også et naust omtrent der dampskipskaia i dag er. Det er antakelig det naustet Johan Sivertsen i Steinslandsfjell eide (senere Johan Kildal), og det ble vel revet for å få plass til kaia. På et bilde som NGO har tatt i 1903 vises tydelig to hus på Ørneset. I det ene huset holdt antakelig Lund til med sin virksomhet, og det andre er vel et uthus eller bakeriet til Hauge. Før Borghild Mathisen bygde huset som nå Frank Bolsøy bor i, kunne en se mur-rester der som ble kalt ”bakeri-tomta”. I 1902 døde Lund (30.1) og i ”Norsk Kungjørelsetidene 1. marts 1902 bekjendtgjøres” at enhver som har krav i dødsboet må melde seg til sorenskriveren i Steigen innen tre måneder. I Forbruksforeningens regnskap er Joakim Lunds konto gjort opp ved at Marcelius Mathisen i Lilandsås har betalt mesteparten kontant. Kanskje han overtok varelagret eller huset, og at det var med dette som grunnlag at stesønnen, Berhard Mathisen startet butikk på Staurhågen i Røsvik på samme tid? Kanskje kjøpte Peder Christensen huset? Han drev butikken i Røsvik til 1920/21 da han kjøpte Stensrud og flyttet hele huset med butikk dit. På Stensrud var det handel til sist på 30-tallet. Hvor det egentlig ble av husene som sto på Ørneset er i dag en liten gåte.

 

Den 3.11.1903 melder Peder Christensen ”boende på gaarden Rørvig pr. Skutvik” at han skal starte handel under firma P. Christensen & Co, d.v.s. i kompaniskap med Kristen Johansen om drev handel på Uteid, senere Oppeid (der blomsterbutikker er i dag). Forretningen fikk sine første varer med DS ”Tordenskjold” 25.11.1903. Peder Christensen var vokst opp i Bogen i Tysfjord men kom hit fra Vesterålen, der en bror drev handel. I 1905 giftet han seg med Hilda Erntsen fra Ulvsvåg, og de var vel etablert på Skutvik da Hildas far, Paul Erntsen i 1909 ba dem komme til Ulvsvåg og overta den store gårdsdrifta der, ellers ville eiendommen gå ut av slekta. Hvor butikken og boligen til Peder sto er ikke godt å s se bilde! . Iallfall hadde Forningen sikret seg tomten på Ørnes allerede høsten før Lund døde, sikkert for å hindre at en evt. konkurrent satte seg ned der. De hadde i tillegg klausul på de to brukene i Skutvik om at de ikke kunne leie eller selge tomt til noen som skulle drive handel så lenge Foreningen var i virksomhet! Husene på Ørnes står jo ennå på bildet som er tatt sommeren 1903, d.v.s. året etter at Lund døde. Sønnesønnen til Peder Christensen, Jon Magnus Christensen i Ulvsvåg sier at både mor hans og far hans ble født i samme rom på Skutvik. Det synes derfor sikkert at Peder bygde det som senere ble Fjærvoldgården (Chr. Christensen ble gift med Anny Fjærvold). Den 2. okt. 1905 er det tinglyst ”Ægtepakt mellem Peder Christensen og hustru Hilda hvorved et vaaningshus på d.e.(bruksnr. 1) bliver hustruens særeie”. Boligen og vel også butiken sto derfor iallfall en plass på Edisgården. Det er i det hel tatt vanskelig å finne ut at hva som skjedde med husene på Ørnes, de er helt borte på bilder tatt noen få år etterpå. Tomta fulgte imidlertid Foreningens forretningseiendom, slik at da Borghild Mathisen ble enke på 30-tallet og måtte oppgi forretningen, hadde hun tomten på Ørneset til å bygge seg hus på.

 

På Ness overtok Bernhard Normann fra Ulvsvåg handelen i 1898. Han var gift med Gjertrud Krog, som var søster til handelsmann Jens Krog som hadde overtatt etter Walsøe på Tranøy. Normann bygget ny brygge med butikk og plass for salting av fisk etc. Han handlet godt og hadde kunder fra et stort omland. Iflg. landførselsprotokollene måtte han ha hatt god omsetning, og det var nok litt av et slit for de som skulle få alle varene fra ekspedisjonen på Skutvik gjennom straumen til Ness. I tillegg drev han med fiskehandel i Lofoten med egen jakt. Saltfisken ble tørket på Ness, og levert sørpå, og han hadde sikkert varer til butikken med seg nordover. Vinteren 1923 døde Normann i Svolvær og gården

med brygga ble solgt til Enor Pettersen som ikke drev handel selv, men leide ut brygga slik at der var handel i perioder.

 

Årene omkring århundreskiftet måtte vel med den tids øyne nærmest betraktes som en revolusjon. I 1895 ble Hammerø Telefonseskab stiftet. Arbeidet med linjenettet gikk fort, og allerede 5. august var det forbindelse med utenverdenen via Rikstelefonsentralen på Tranøy. Forbruksforeningen var blant telefonselskapets største aksjonærer og Skutviks første apparat ble montert der.

Fra 1894 doblet Saltenbåten trafikken til to turer pr uke nordover fra Bodø. En tur hver vei gikk om Svolvær. Nu het endepunktet i Ofoten Viktoriahavn, som senere ble omdøpt til Narvik. I 1909 kom en tredje tur fra Bodø, som snudde på Skutvik. I anleggstida ved Ofotbanen gikk båtene helt til Rombaksbotn. Flere sørbygdinger reiste på arbeid på banen. Det åpnet det seg også et marked for omsetning av slaktedyr, en næring hvor bl.a. gårdbrukerne i Øvergårdan innarbeidet seg. På 20-tallet fikk de oppført ei brygge ved dampskipskaia (Halldor-brygga) hvor det foregikk slakting og forsendelse av kjøtt til byene omkring helt til først på 50-tallet.

 

Den 12.5.01 losser DS ”Nordstjernen” jernplater etc. til ”Skutvik Fyr”, og i Bekjendtgjørelser fra Fyrdirektøren no. 10 – 1901 meldes det at blant nye fyrlamper som tennes den 15. oktober er ”Skutvik i Nord-Øksund, Hammerø lysende hvidt i innløpet til havnen mellem Brorskjæret og grundene paa østsiden.” Brendingstiden vil videre være fra 15. august til 30. april. Dette var nok en stor lettelse for rutebåtene, som ofte anløpte om natten. Fra før var det kun steinkjærringa på ytre Brorskjæret som kunne lede båtene inn på havna.

 

1900 startet arbeidet med veganlegget Skutvik- Tranøy etter en lang politisk prosess. De gamle ferdselsveiene gikk stort sett på tvers av bygda, d.v.s. fra gårdene ned mot ”sjyen”. Med de nye tider innen kommunikasjon og handel var det blitt sterkt behov for vei langs bygda bl.a. fra anløpsstedet på Skutvik og innover bygda. Helt ufarlig var det nok heller ikke å ferdes over myrene og vatnan på Sørbygda. Om kvelden den 9.1.1881 forsvant tjener hos Peder Hansen i Edisgården, Hans Olsen 21 år gammel, på tur hjem fra Finseth. Han ble ikke funnet før den 28.8.

Ifølge vareprotokollen for DS-ekspedisjonen ankom det allerede den 27.mai en del material til veganlegget, men først den 23. september losset DS Vesta utstyr som ” sæthamre, slæger, båndjern, staal” o.s.v. Veien var kalkulert til å koste kr. 159300, og ”skulle være udstyret som grusvei, med stenlag paa myrpartier, og veibredde 3,75 og 2,5 m paa kostbare steder”. Anlegget ble ferdig i 1907, da Amtmanden med følge reiste med hesteskyss gjennom bygda i forbindelse med ferdigstillelsen. Ennå på 50-tallet kalte de eldre sørbygdinger den for ”ny-vegen”. Arbeidet startet fra Skutvik og fortsatte nordover. I folketellinga for 1900 ser vi at hos Nidrik Nilsen her innlosjert Opsysmand ved veiarbeid Asbjørn Endresen fra Romsdalen (senere bosatt på Uteid) og en ”Formand ved Veiarb.” fra Trøndelag. Også på andre gårder var det ved oppstarten av veganlegget innlosjert tilreisende vegarbeidere. I tillegg til disse hadde nok mange fra bygda en kjærkommen inntekt fra arbeid på veganlegget..

 

I 1907 ble også posttjenesten utvidet ved at det ble opprettet postbudrute fra Skutvik innover bygda to ganger i uka. Det var Johan Johnsen som ble det første postbudet. Han gikk ruta til fots helt til Liland og tilbake og hadde nok tunge bører på allslags føre. Da ha døde i 1927 overtok enka, ho Maria Johnsa

som nærmest ble legendarisk som postbud, etter henne sønnene Olav, og til slutt Gudmund som holdt på til 1977.

 

I vareprocollen for Forbruksforeningen er det i tiden omkring århundreskiftet en årlig post på 10 liter cognac ”til generalforsamlingen”, pluss div. bakervarer som sukkerkavringer, ”speculaterier” etc.

Iflg. regnskapet for 1903 er det større ting på gang. Den 6.11 er det bokført kjøp av 35 kg. kjøtt a kr. 0,50 pr. kg fra Marselius Mathisen (som også var revisor for foreningen) ”til jubileet”. Videre ble det den 28.9. kjøpt 12 literfl cognac a kr. 4,05 - 10% rabatt! Videre 10 fl Aquavit a kr. 1,80 og 10 fl Portvin fin gml. a kr. 1,50- ”til jubileet”, alt fra Schøning i Grøtø. Den 3.10 ble det kjøpt 22kg. Kaalhoder fra Bodø. Det ble også kjøpt inn div. bakervarer. Anledningen til denne store festlighet kan ikke være annet enn at Foreningen var 25 år, det stemmer jo med antagelsene om 1878 som stiftelsesår. Laget har nok også stått seg godt, og delt ut ekstra utbytte: bl.a. har Hans Nilsen fått utbetalt ”kr. 3,- contant af Jubileumsudlodningen”

 

I 1905 står så foreningens store forretningsgård ferdig. Det er det huset min generasjon kaller Jespersenbutikken og hvor Mainstream i dag har sin administrasjon. Bygget skal ha stått i Rombaksbotn under anleggstida, og ble kjøpt og flyttet hit. I regnskapsprotokollen ser vi at det er kjøpt inn en god del material og vinduer etc. ”Til Nybygningen”.

Den 12.10 er det bokført innkjøp av ”8 literfl. Cognac a kr. 3,35 + frakt kr. 0,40 til Genralforsamlingen” – så det var nok en bra innvielsesfest. Senere ser det ut til å være slutt på de årlige festlighetene, og det ble stort sett fortært kjeks fra bager Dahl i Grøtøy..

I 1912 sluttet Forbrugsforeningen sin virksomhet, men det ser ut til å ha vært en langvarig prosess å få avviklet lagets økonomiske forhold. Bestyrer Westgård overtok både forretningen og bygningene og drev viere for egen regning, men etter noen år gikk han konkurs. Forretningen ble så overtatt av Edv. Mathisen, og etter hans død fortsatte enka, Borghild Mathisen en tid til Norman Jespersen fra Husøy overtok i 1935. Da hadde han handlet på Ness en kort periode. Ca. 1910 begynte Josefine Jacoben sin handel. Det sies at i begynnelsen skal butikken ha stått på heimgården d.v.s Edisgården. Det er vel trolig at hun overtok lokalene etter Peder Christensen som flyttet til Ulvsvåg like før. Josefine ble så gift med Sergeant Marcelius Fjærvold fra Hadsel i 1911 og de var nok snart etablert i Fjærvollgården som først var i en etasje, men i etter hvert ble påbygd før krigen slik den fremdels står. Foreningen hadde da sluttet sin handelsvirksomhet (solgt til Westgård), og Fjærvold kunne få tomt på Skutvik. Tomten ble tinglyst i 1914, så da var nok det opprinnelige huset allerede flyttet fra Edisgården. Fjærvoll drev også fiskeforretning og bygde Fjærvoldbrygga nede ved dampskipskaia. Johan Enoksen skriver i sin dagbok for 1916 at ”Efter slaatten var jeg i 25 dage hos M Fjærvold og arbeidet med en bryggmur, herfor havede jeg kr. 4,80 pr dag saa jeg tjente paa dette 120,00 kr.” Brygga ble på slutten sående ubrukt og forfalt. I svært dårlig forfatning måtte den til sist rives for å gi plass til ”Kystriksveien” i 1992.

 

På Ness var det igjen i perioder handel i brygga etter Berhard Normann. Både Karole Finnøy og Normann Jespersen fra Husøy handlet i korte perioder in mellomkrigstida. I 1938 kjøpte Alfred Storvik fra Storvik i Tysfjord brygga og begynte handel der.

 

Allerede i Skoleloven av 1860 var det bestemt at bygda skulle deles i skolekretser, og skolehus skulle bygges, men det gikk mange år før egne skoler kom opp. Etter skoleloven av 1889 ble det valgt tilsynsutvalg for hver krets, og de gikk straks i gang med å kreve bedre forhold. I ”Rørvig kreds” holdt skolen på denne tid for det meste til i Joachim Lunds hus frem til våren 1893. For ”Ekrens kreds” ble det leid rom hos Mathias Lootz, men tilsynsutvalgene mente dette var dårlige løsninger. For å få bygd permanent skolehus, ble det foreslått å bygge en felles skole i Våg, men dette ble ikke godtatt av alle på grunn av de lange avstandene. I Rørvig kreds var det stor diskusjon om plassering av et skolehus. I skoleåret 93-94 flyttet skolen rundt, og var både på Ness hos John Andreassen og hos Peter Stensland. Den 15.10.1894 kunne endelig det nye skolehus på Stensland tas i bruk. I 1918-19 var det nye diskusjoner om å slå sammen kretsene for å få bygd ny skole i Våg med plass til 3-deling, men også denne gang ble saken nedstemt. I stedet ble Stensland skole etter mye diskusjon flyttet til ei tomt like ved ungdomshuset i 1933.

Tilsynsutvalget for Ekrens krets beregnet nødvendig areal ut fra elevtallet, og målte avstander til Sørvåg, Fruli og Skottestad. De kom fram til at ny skole måtte bygges i Røsvik, og i 1894 ble dette vedtatt av skolestyret. Siste skoledag hos Lootz var 15.12 1894, vinteren og våren 1895 holdt skolen til hos Carl Willumsen på Lian, og endelig ”6th tur”, fra 25.11.1895 startet undervisningen i det nye skolehuset. Fra skoleåret 1896 heter det Røsvik kreds i protokollene. Da diskusjonen om sammenslåing kom opp igjen i 1919 kom tilsynsutvalget i Røsvik med et forslag om at elevene fra Ekra og sørover skulle flyttes til Stensland, mens det ble bygget ny felles skole for resten av kretsen pluss Lilandsås, ”forudsat at Skolehuset blir bygget paa sydsiden av Haukaaselven”. Det ble heller ikke noe av dette utspillet.

 

I Sørdal ble det vedtatt å bygge skolehus i 1913. Det ble foreslått å flytte Strømsnes skole dit, da det ble bygd skole med internat på Strømsnes, men ennu i 1917 bevilges det penger for at skolehuset ”endelig skal bli ferdig”. På slutten av 50-tallet var det ingen flere barn igjen i kretsen, skoleåret 1958-59 ble det siste.Skolen ble nedlagt og i 1961 ble skolehuset kjøpt av Josefine Wasseng til riving.

I årene 1901-05 var det ca. 40-50 elever i kretsene Stensland og Røsvik, oftest flest i Røsvik, mens det i Sørdal var bare 6 til 9.

 

Disse årene var også preget av et våknende kulturliv. Allerede i 1893 tok en lærer Overå initiativ til å starte skytterlag. De første årene foregikk skytingen i Sommardalen, men senere ble en mer permanent bane anlagt der den fremdeles ligger. Laget ble offisielt registrert i 1904, og hadde dermed 100-års jubileum i 2004, kanskje mer aktiv enn noen gang med eget hus og tipp-topp baneanlegg! I 1903 ble det startet et Ungdomslag, men det gikk noen år før laget fikk eget hus, ”Fagerheim” først på 20-tallet. Med påbygg på 60 og 70-tallet er huset fremdels i bruk. Også i Røsvik-kretsen ble det dannet ungdomslag og eget ungdomshus ble bygd.

Her var nok også mange andre foreninger for forskjellige formål. Historielaget har fått glassplater av Leif Øvereng med bilder tatt av hans onkel, Johan Øvereng i 1914/15. Ett av bildene viser medlemmene i ”Skutvik Pikeforening” i sin fineste stas. Fra ca. 1930 har vi et bilde av Skutvik Misjonsforening som har møte med 15 deltagere.

 

Utover fra århundreskiftet var, til tross for den moderne tids inntog, jordbruk og fiske næringa for folk flest. En viss oppdeling av brukene ga plass til flere, her kom etter hvert både smed og skomaker, men også disse drev fiske i tillegg.

En spesialitet som fiskerne her drev med, var seinotfiske ved Gaukværøy i Vesterålen. Det var to båtlag som hvert besto av fembøring, senere listerbåt, 2 åttringer og et par mindre båter. På et bilde fra ca. 1916 ser vi en del av flåten liggende ved ”Muren” i Skutvika, klar til avreise. Dette fisket forgikk om våren/sommeren og skaffet en god del kontanter etter den tid målestokk til bygda. Hans Johansen i Hågen ble kalt ”Sei-kongen”, og skal ha vært 50 år på Gaukværøy etter seien. Bruk og båter hadde de i et stort naust i Skutvika. Det sto til venstre for ”Jespersenbutikken” og sto til omkring 1950 da det seig overende. Johan Enoksen var i naustet et ærend akkurat da. Han kom merkelig nok ikke til skade men var oppbragt over å ha mistet en vott!

 

Rundt århundreskiftet skaffet Johan Sivertsen og Johan Pedersen seg ei stor seilskøyte som het ”Tordenskjold”. Til Lofotsesongen 1911 ble det montert motor i ”Tordenskjold” arbeidet i Bod dro litt ut, og først den 1. februar kom de seg avgårde. I 1913/14 fikk de bygd ei ny motorskøyte på 51 fot med det samme navnet. Med den ble det også drevet fiske med doryer helt oppe ved Bjørnøya. ”Tordenskjold” forliste i 1934.

Fra begynnelsen av 20-åra og utover var fiskeprisene elendige, så det var ikke rom for store investeringer. En og annen greide å skaffe seg en motorbåt etter hvert, men det var stort sett små båter. Ole Johnsen fikk bygd en motoråttring i 1926, og denne var bl.a. med på oppstarten av kvalfangsten sist i 30-åra. Noen fra Sørbygda hadde litt fortjeneste med landarbeid på fiskebrukene i Lofoten, og flere var også med som mannskap på kjøpefartøy under Lofotfisket, der de arbeidet som flekkere og saltere.

 

Like etter 1. verdenskrig kjøpte et partsrederi v/Johan Kalstad på Skottestad en ”engelsk-kutter” som het ”St. Pierre” som ble brukt til bl.a. fiskekjøp i Lofoten. Senere overtok Andreas Haukås ”Pierre”, den lå ofte på Skutvik, men for lengre opplag gikk de inn Straumen og lå i Stor-Forøyhamn. Da Andreas solgte ”Pierre” i 1950 kjøpte han ”Glimmingen” og senere ”Everi”, som ble faste gjester på havna her, til virksomheten ble flyttet til Buvåg. I mellomkrigstida kjøpte og saltet Ole Apold og svigersønnen Alfred Mathisen på Finseth fisk på et nedrigget fartøy som ble slept til Lofoten og tilbake til tørkeplassen på Oppsetodden. Johan Stensland hadde tidligere jakta ”Ingeborg”, men saltet senere fisken på lekteren ”Snar” som ble slept til tørkeplassen på Steinslandsholmen.

 

Bortsett fra problemene omkring drivstoffmangel under 1. verdenskrig, ble et økt rutetilbud grunnlaget for stadig økt virksomhet på Skutvik. Stedet ble et trafikknutepunkt. I 1915 startet Ofotens Dampskipsselskap sin virksomhet, og satte DS ”Barøy” inn i rute Narvik-Trondheim. Dermed var det en ny direkte forbindelse som fikk stor betydning, bl.a. for fisketransport. I 1928 satte Vesteraalske inn DS ”Børøysund” i en rute som korresponderte med Tronheimsruta her. Det ble stor virksomhet på kaia med omlastinga av gods, passasjerer og post til Vesterålen og Svolvær. Dette rutemønstret ble også opprettholdt etter at stedet fikk anløp av Hurtigruta hver onsdag fra 1937. Samme år startet også Narvik Dampskipsselskap opp rute mellom Narvik og Trondheim. Denne ruta ble noe spesielt for Sørbygda, da mange herfra tok seg hyre på selskapets båter, spesielt i etterkrigstida. Under anløpene på

 

torsdagskveldene ble liggetiden gjerne tøyd litt, da mange skulle heimom en tur. Da Hurtigruta ikke gjenopptok anløpene etter krigen, var ”Narvik-båtan” den eneste direkte forbindelse med Trondheim, helt til ”Ornes” og ”Narvik” ble solgt først på 60-tallet.

 

Etter hvert kom også et nytt kommunikasjonsmiddel til å få stor betydning. Hermann Einan i Nordvåg skal ha vært en av de første som kjøpte seg bil her i bygda, og utover 20-tallet kom det en god del biler. Ludvik Stokland på Presteid begynte i 1926 rutebiltrafikk i korrespondanse med båtanløpene. Veiene ble ikke brøytet om vinteren før i 1933, så bilrutene gikk bare så lenge føret tillot det. Bilene ble ikke allemannseie, så de som kjøpe seg bil, drev stort sett med drosjetransport. På Sørbygda var det 4-5 drosjer til lenge etter krigen.

 

I Skutvik måtte bilene stoppe ved Jespersenbutikken. For å komme til D/S-kaia måtte man bruke ei trebru som gikk over ”Gammelgarn”, ei bukt som gikk inn under der Marthinussen har lagret i dag. Like før krigen ble brua erstattet med ei steinfylling, så bilene kom seg helt til D/S-kaia. I mange år framover var det sprengning og utfylling i området fra svingen før Jespersenbutikken og helt til forbi D/S-kaia. Det var et svært arbeid med håndbor, vagge på skinner og stubbryter som hjelpemiddel. På et bilde fra den tida ser vi den nye steinfyllingen og ved Jespersenbutikken er det kommet bensinpumpe og to biler er parkert. Bensinen kom på fat og ble pumpet opp i en målesylinder med handpumpe og så sluppet på tanken via slange. På toppen en hvit glasskule med merket ”MIL”. På den andre siden av brua er Klinganhuset kommet opp. Her drev Kristianne Klingan pensjonat og kafe. Ved siden av Halldor-brygga bygde Brødrene Henriksen ei brygge og senere moderne butikk med bolig oppå da de startet opp sin virksomhet. Butikken ble åpnet 1. november 1939. I 1935 startet M. Bolsøy opp butikk i nybygd forretningsgård som står fremdeles nede ved dampskipskaia. Den ble bestyrt av Håkon Bolsøy og drev spesielt med innkjøp av huder og skinn i tillegg til vanlig butikk. På Fjærvoldbrygga startet også Chr. Christensen (gift med Fjærvolds datter Anny) opp forretning på denne tida. Christen var sønn av Peder Cristensen som drev handel her til 1909, men også Christen flyttet hjem til Ulvsvåg etter noen år og fortsatte handelen der. D/S-kaia og Fjærvolds kai ble bygd sammen for å få lengde nok til de store hurtigruteskipene eller to lokalbåter etter hverandre når det var korrespondanse. Det var et yrende liv her om onsdagskveldene i forbindelse med hurtigruteanløpet, derfor søkte forretningene om å utvide åpningstiden hver onsdag. Det ble blankt avslått av Hamarøy Kjøpmannsforening i møte på Skutvik den 30.mai 1937. Misunnelige kjøpmenn fra hele kommunen hadde reist lange veier for å stoppe initiativet. Da bygde Chr. Christensen en kiosk som ble godtatt etter at en mistenkelig dør inn til butikken ble fjernet.

Arthur Nilsen, som var sønn av Nidrik Nilsen, var kaimann og derv også en tid fiskeeksport sammen med Hans Henriksen, mens Petter Amundsen hadde overtatt posten og telegrafen, og administrerte D/S-ekspedisjonen. Arthur hadde agentur for Mobil solarolje, og fikk etter hvert bygd et tankanlegg med fylling på D/S-kaia, noe som også hadde stor betydning for den voksende flåte av motorbåter i distriktet. Han hadde også et bølgeblikkskur mellom Bolsøyhuset og Klinganhuset med lager av oljer samt bensin på fat. Skuret stakk litt ut i veien, og ble revet da Arthur døde først på femtitallet.

 

Vi ser at Skutvik de siste årene før krigen var preget av sterk ekspansjon. Det ble etter hvert bygd en del nye bolighus på tomter utgått fra de opprinnelige gårdsbruk. Utviklingen av kommunikasjonene falt sammen med bedring i fiskepriser og den tekniske utvikling i fiskeflåten. Direkte ruter til Trondheim gjorde det mulig å utvide markedet for leveranse av ferskfisk. Motorbåtene i distriktet kom til Skutvik med fangstene hvor både Jespersen og Hans Henriksen etter hvert bygde opp fiskemottak. Jespersen kjøpte bl.a. flyndre som ble iset og eksportert til England, ellers gikk det mye ferskfisk til Trondheim, og Narvik. Det ble også fisket en del kveite på vad, men i 1936 kom de første kveitegarna, og det ble eventyrlige fangster. Arthur Nilsen og Hans Henriksen var sammen om å kjøpe kveite, og det sies at hele D/S-kaia kunne ligge full av kveiter som skulle ises og pakkes i kasser for å sendes videre. Det eventyrlige fisket førte til at prisene falt til noen øre, og etter hvert minket jo også fangstene. Kveitefisket utover høsten har likevel vært et sesongfiske som Skutvik-båtene har deltatt i helt til i dag.

 

Forsendelsene av fisk og senere også kvalkjøtt krevde tilgang på is som ble lagt i kassene for å holde temperaturen nede til varene nådde markedet. Det ble etter hvert behov for mye is, og i det var ikke annet enn naturlig is å få tak i den gang. I Børvik og Brennvik var det forholdsvis store isanlegg hvor

fiskebrukene kunne få kjøpe is, men det var jo om å spare på utgiftene, så både Hans Henriksen og Jespersen prøvde å være selvhjulpne. Det var en hel jobb for de som var involvert. Først skulle isen sages i passe blokker på Vaet ved Ness-overgangen eller på Fjellvatnan lengre nord og så skulle blokkene opp fra vannet og transporteres til islagrene på fiskebrukene. Lagrene var rom med tykke vegger, isolert med sagmugg slik at isen holdt seg til langt utpå sommeren.

I 1937 startet småkvalfangsten opp. Arne Henriksen med ”Storegga” var først ute her, “Storegga” var visst også den første fiskebåt her som fikk elektrisk lys istallert. Han ble tett fulgt av bl.a. Konrad Stenberg. Han startet med en motoråttring, men kjøpte i 1941 kutteren ”Bauta” fra Tysfjord. Ole Johnsen drev kvalfangst med en gammel motoråttring til å begynne med. I 1936 kjøpte han seg ny skøyte, men på heimturen fra Kabelvåg gikk skøyta rundt og både Ole og Karl Karlsen som var med på turen kom bort. Skøyta ble senere drevet av Oles bror Gudmund Johnsen. Hans Henriksen kjøpte kvalkjøtt og var ei tid medeier i flere av skøytene som ble anskaffet, bl.a. ”Snadden”(Glimt) som Nils Linchausen overtok. Motoråttringen ble overtatt av Johannes på Ness som fikk den helt ombygd i krigstida, da det ikke var tillatt å bygge nye båter. Petter Ekra drev med ”Eline”, Karl Willumsen og Petter Kalstad med ”Leifen”. Iflg. Reidar Nilsen (Årbok for Hamarøy 1988) var det en tid en flåte på i alt 13 kvalskøyter som hadde Skutvik som base, og det ble kjøpt mer kvalkjøtt her enn i Skrova og Svolvær. Nu er det jo helt slutt, men enda på 70-tallet hendte det av Skutvikbåtene flenset en kval ved kaia her, så folk fikk kjøpt seg både biff og småkjøtt. Før krigen ble det tatt i mot like mye kvalkjøtt her som i Skrova.

Driftsmønstret med Lofoten, kvalen og kveitefiske holdt seg så lenge det var skøyter her, i etterkrigstida stort sett 4-5 båter.

I krigsåra var det også enkelte år med rikt skreifiske helt innpå Sagfjorden, og andre år et stort sildefiske som samlet masse båter og førte med seg stor virksomhet. Vi ser av bilder at hele havne kunne være full av fiskebåter og kjøpefartøyer

 

Krigen 1940-45 satte sitt preg på livet på Sørbygda som andre steder. Her kom ikke til direkte krigshandlinger, men fra 9.april ble det dannet en vaktstyrke av skytterlagsmedlemmer med M. Fjærvold som leder; han hadde underoffisersskole. Da et tysk fly måtte nødlande på Øverås, ble troppen kommandert dit. De fikk arrestert tyskerne, og sendte dem videre. Senere kom det en militær vaktstyrke, som kontrollerte båttrafikken gjennom Økssundet frem til kampene på Narvik-fronten var over. 18. juli 1944 nødlandet et skadet engelsk jagerfly på marka i Sørvåg. Flygeren fikk hjelp til å rømme til Sverige, men ble arrestert underveis.

 

Det var stor trafikk langs kysten og tyskerne hadde sendt nordover masse ”hollenderprammer” som ellers trafikkerte elvene på kontinentet. Disse egnet seg dårlig for åpent farvann og måtte ofte ta havn i Skutvik i påvente av bedre vær. Som blindpassasjerer hadde de rotter som kom seg i land, og var ei plage i mange år etter krigen.

Mot slutten av krigen kom flere familier som var evakuert fra Finnmark og Nord-Troms hit, og det ble trangt i mange hus.

To episoder satte imidlertid dype spor i sinnene. Natta til 12. desember 1941 var DS ”Barøy” på tur nordover i Trondheimsruta, og hadde forlatt Skutvik ved 2-tiden med kurs for Tranøy. To timer senere like utenfor Tranøy fyr treffer en torpedo sluppet av et engelsk fly på kort hold. Og etter to minutter er ”Barøy” borte. 5 fra Hamarøy omkom blant totalt 112, et av de verste krigsforlis langs kysten.

Den 22. mars 1944 var DS ”Narvik” på tur nordover fra Trondheim, og hadde nådd forbi Rødøya da en ubåt dukker opp på 2-300 meters hold. Med kanonen åpner den umidelbart ild. I noen dramatiske minutter under kanonild, prøver de som ikke allerede er drept å få ut livbåtene, men også livbåtene blir delvis ødelagt av granatsplintene. Bare 8 av de 25 om bord kommer fra det med livet i behold, bl.a.Toralf Ness og Sigmund Sivertsen, Skottestad. Styrmann Olav Andreassen fra Ness omkommer, og det samme gjør ungdommene Kristen Johnsen fra Skutvik og Kåre Kildal fra Stenslandsfjell. De hadde avsluttet skolegang i Trondheim og var på tur heim. Også kokken, Oskar Ringø fra Buvåg omkommer.

 

De første åra etter krigen var folketallet i Hamarøy på topp, for eksempel i 1949 var det 3575 innbyggere og 680 gårdsbruk. På Skutvik og Ness var det etter hvert mange fiskeskøyter. Noen ble

bare brukt til Lofotfiske, men flere drev helårsfiske og kvalfangst og skapte sysselsetting både om bord og på fiskebrukene. På begge steder ble flåten fornyet med nyere båter. En del ungdom begynte å reise ut for å ta seg arbeid, og mange reiste til sjøs når de var gamle nok. Her ble ”Narvik-båtan”, spesielt “Narvik” og “Ornes” rene skoleskip, men også mange dro til Narvik og fikk hyre på malmbåtene som gikk der. Etter noen turer kom de heim og hadde fått en svensk sleng på dialekten.

Bolsøy sluttet med sin forretning, men i 1948 begynte Håkon Apold radio-service i nybygd forretningsgård. Senere begynte kona, Ella med frisersalong, noe som trakk folk fra et vidt omland. Mina Hansen startet kafe i Fjærvold-brygga der Chr. Christensen hadde hatt butikk, og senere startet Reidar Nilsen manufakturforretning i den gamle Bolsøybutikken. Da Hans Henriksen hadde fått ferdig sitt bygg, flyttet Reidar forretningen dit, d.v.s. der Marthinussen holder til nu. På Ness hadde Alfred Storvik handlet siden 1938 i brygga på Nessberget, hvor han også innredet en leilighet ovenpå. Han kjøpte også litt fisk som han tørket og solgte til oppkjøper i Lofoten. Storvik var en kraftkar som rodde til Skutvik og hentet alle varene til butikken med en stor robåt. Når han rodde fra D/S-kaia var han lastet til ripa og hadde så vidt plass å sitte. Det gikk utrolig nok bra i alle år, men da veien kom helt til Nessberget, og transporten ble lettvindt la han ned butikken og flyttet til Oppeid omkring 1960.

 

Allerede før krigen ble det diskutert sammenslåing av skolekretser i kommunen for å greie å bygge nye skolehus, da de gamle var sprengt, og i etterkrigsåra blusset diskusjonen opp igjen. På Stensland ble restauranten på ungdomshuset tatt i bruk, og en tid ble stua hos Magnus Stensland leid til klasserom. Kretsstyret hadde mange møter og beskrev situasjonen i harde ordelag. Også i Røsvik var situasjonen prekær, og det ble holdt mange møter for å finne en løsning. De gikk hardt inn for å bygge en sentral skole i Røsvik for kretsene Stensland, Røsvik og Lilandsås, samt Sørdal når veien dit var ferdig. Imidlertid ga lærer Peder Skutvik gratis tomt til ny skole for Stensland krets. Arbeidet med ny skole der ble satt i gang., og den 20. november 1952 ble nyskola tatt i bruk. I Røsvik skapte dette mye frustrasjon, og for å få til nybygg der kom kretsstyret med nye utspill. Bl.a ble det foreslått sammenslåing med Lilandsås og evt. Sørdal. Utover 50-tallet ble det en forskyvning i barnetallene, Lilandsås ble sentralisert mot Oppeid, og fra skoleåret 1959/60 ble Røsvik slått sammen med Stensland, hvor skolen etter hvert ble videre utbygd.

 

På Skutvik hadde Hans Henriksen drevet med sprengning og utfylling lenge, og fikk omkring 1950 bygd det store bygget som til å begynne med var i tre etasjer mot veien med leilighet i 2. etasje. Mot kaia var det ei moderne brygge med mottak av kvalkjøtt og all slags fisk med ”bryggloft” i en etasje oppå. Etter at Hans giftet seg med Astrid, ble det bygd på en etasje over bryggloftet også, og

Astrid startet Skutvik Gjestgiveri. I tillegg drev hun fiskematproduksjon. På kaia fikk Brødrene Henriksen satt opp en stor tank med Esso solarolje. Brødrene Henriksen med Sverre som drivkraft utviklet stadig forretningen, slik at den på 50 og 60-tallet var den største i distriktet. I 1960 ble Henriksenbutikken bygd ut slik den sto helt til den sørgelige brannen i 1995. Etter hvert ble ”Gammelgarn” også fylt med stein, og det store lagerbygget bygd oppå. Der hadde de formel og bygningsvarer, og det var stadige anløp av frakteskuter med sement, eternit og trelast. Samtidig var det en jevn strøm av motorbåter, ”småmotorer” fra alle kanter som levert fisk samtidig som de handlet.

 

Jespersen kjøpte også fisk, han og Hans Henriksen hadde leveranse fra hver sine faste båter. Jespersen hadde kullager, en stor betongbinge som ble fylt opp med fraktskuter fra Svolvær. Han kjøpte opp tyttebær som ble lagret i tønner til vinteren. De solgte han sammen med andre varer når han for til Lofoten med handelsbåten, det var ei stor skøyte med hus over hele dekket. Sammen med Håkon Pedersen fra Hjelseng handlet de hele vinteren i de værene det var mest båter.

 

 

Hver tirsdag og fredag formiddag kjørte Stoklandbussen sin rute. Den sto her såpass lenge at folk fra bygda fikk tid til å handle. Den hadde også korrespondanse med Saltenbåten disse dagene.

Fram til Steigen Meieri startet opp gikk Håkon Svartfjell ”Smør-rute” fra Strømfjord til Skutvik. Herfra ble smøret sendt med bussen til smørstua i Hamsund.

Allerede før krigen hadde Asmund og Ludolf Hansen i Grundvågen startet rute med post og passasjerer fra Kaldvåg til Skutvik. På 50-tallet hadde de en kutter som het Astrid, og gikk ruta tirsdag og fredag mot Saltenbåten og bussen på Skutvik. Kaldvågkaran hadde det travelt når de kom, det ble hektisk på butikkene, for turen innover igjen måtte passe med Nesstraumen. Ruta gikk til 1963, da Kaldvåg fikk veiutløsning.

 

Fra 1954 til 1960 gikk Olav Sørdal postrute fra Sørdal til Skutvik. I 1960 flyttet Olav og de to-tre familiene som var igjen der og på Nordland til Skutvik, da det ble klart at verken vei eller strøm ville komme dit med det første.

Fra 1957 gikk Harald Bolsøy melkerute fra Skutvik om Lundøy til Bogøy, til å begynne med også med melk fra Husøya, og drev med dette til 1966, da Jon Wikmark overtok ruta, som gikk til Lundøya ble avfolket i 1971.

Fra 1964 overtok Alf Nilsen melketransporten fra Husøya med ei rute til Ness. Nu var fylkesveien ført helt til Nessberget, og almennngskai bygget, så melkespannene kunne lastes over til bil. I mange år kjørte Asbjørn Stensland denne ruta med tilhenger bak bussen som ble brukt i til skoleskyss fra Skottestad til skolen. På Skutvik ble spannene lastet over på melkebilen som kom fra Tranøy.

Hver torsdag gikk Alf rute fra ”Nordsjyen” på Finnøy til Skutvik, og mange brukte denne ruta til å handle på Skutvik. Også Finnøy-ungene som skulle til sentralskolen ble skysset av Alf i allslags vær når de var heime i helgene. Da Finnøyveien ble ferdig mot Innhavet falt denne trafikken bort.

 

Allerede før krigen begynte diskusjonen i Nord-Salten-kommunene om kraftubygging. Tyskerne bygde ute et kraftverk i Sagfossen og hadde nesten ferdig Rekvatn kraftstasjon ved kapitulasjonen. I distriktet håpet man det gikk an å overta disse anlegg, men mer sentrale strøk ble prioritert, og generatorene sendt herfra. I Skutvik hadde man begynt å arbeide lokalt, og allerede i 1944 var et lite motoraggregat i drift som skaffet energi til noen lyspærer i hvert hus. Fra Direktoratet for Fiendtlig Eiendom fikk man kjøpt et større anlegg etter krigen, sammen med nødvendig linjemateriell etc., og med stor innsats og mye skruing greide man å forsyne stedet med lys-strøm. I Røsvik hadde Erling Willumsen en liten generator i elva, som skaffet strøm til gårdsbruket hans. Endelig i 1954 fikk bygda ordentlig kraftforsyning fra Nord-Salten Kraftlag. Alle som skulle ha strøm måtte tegne andeler i kraftlaget. Selv om det var en hel investering for den enkelte, ble hverdagen mye lettere, og nye muligheter åpnet seg. Håkon Apold utvidet butikken og leverte allslags elektriske apparater til hele distriktet. Med Per Helge Lindberg som ansvarshavende ble det også startet opp installasjonsvirksomhet.

 

Da det omkring 1950 ble opprettet stilling som distriktsveterinær for Nord-Salten-kommunen, ble Skutvik etter mye diskusjon valg som kontorsted, da det lå midt i regionen. Asbjørn Løken ble ansatt,

og bygde seg hus med kontor like etter 1950. Det var et stort distrikt å betjene, bl.a. ble det mange turer med skøytene her, kanskje spesielt med Gudmund Johnsen og MK ”Snøgg” over til Steigen. Senere ble kontoret og bosted for veterinæren flyttet til Bogøy i Steigen.

Midt på 50 tallet gikk Trygve Stenersen i land. Han hadde vært stuert på ”Ornes” og nu startet han opp med fiskematkjøkken i kjelleren. Fiskekakene hans ble veldig etterspurt og han leverte til butikker over hele distriktet. Det hendte også at han kjøpet en hval i sesongen og lagde kvalkaker av kjøttet. Han drev denne produksjonen i mange år, og hadde dels folk ansatt for å ta unna alt arbeidet.

 

I 1954 startet Steigen Meieri sin virksomhet, og Stokland begynte å kjøre melk i spann fra hele bygda som ble lastet over i ei skøyte på D/S-kaia. Neste år startet arbeidet med ”fergeveien” på Skutvik og bygging av fergekai. I 1956 startet så Steigenferga opp, og melkebilen kunne kjøre rett om bord. Da Presteid-brua var ferdig i oktober 1957, fikk vi forbindelse med riksveinettet, og det ble opprettet daglige bussruter til Ulvsvåg i korrespondanse med Nord-Norgebussen og Steigenferga.

 

Forbindelse med Steigen ble meget viktig for utviklingen av servicenæringene i området, og ferja ga også fast arbeid for folk i mange år framover. Den første melkebilen tok også noen passasjerer, så den var et supplement til bussen bl.a. for folk fra Buvåg som hadde ærend her ute.

I 1958 ble det en større ruteomlegging for Saltenbåtene, de sluttet å gå inn Sagfjorden og over til Svolvær, og i stedet ble MS ”Steigen” satt inn i ei rute Svolvær-Skutvik, spesielt beregnet på å transportere biler. Den kunne ta inntil 12-13 biler, men etter hvert som bilismen økte ble dette alt for lite. Etter mye krangel om konsesjonen, hvor Vesteraalske trakk det lengste strå, kom endelig fergeruta igang onsdag 3. juli 1963 med den nybygde MF ”Skutvik”. I 1969 kom ei større ferje med gjennomkjøring, og etter det har bare fergestørrelsen og trafikken økt. Svolværferga har hatt stor betydning for næringslivet på Skutvik, og også som arbeidsplass.

 

Saltenbåtene kortet ned seilingstiden og etter hvert ble det tre turer Bodø-Narvik-Bodø pluss et par turer som snudde på Skutvik. Så tirsdag 5. juli 1977 anløp hurtigbåten Steigtind Skutvik for første gang. Dette var jo litt av en revolusjon innen samferdsel. Etter hvert fikk Saltens flere hurtigbåter slik at en kunne ligge på Skutvik om natten, og vi fikk daglig rute til og fra Bodø. De gamle lokalbåtene forsvant, og noen år gikk det godsbåter som ”Nauma” mellom Bodø og Narvik, men til slutt forsvant også de, da det kom nye hurtigbåter som gikk via Svolvær helt til Narvik. Dette ble ikke noen suksess, og rutemønstret ble omtrent som det er i dag. I 1978 ble det gjort et spennende eksperiment med vannjeten ”Westjet” mellom Tromsø og Bodø. Båten anløpte Skutvik for korrespondanse fra og til Svolvær med ferga og gikk herfra direkte til Bodø på bare en time og tre kvarter! Dessverre var det så mange tekniske problemer med båten at det ble med noen måneders prøvedrift.

 

Utpå femti-tallet ble det presserende behov for bedre vannforsyning. Nye hus kom til, og fiskebrukene trengte sikker vannforsyning, så den gamle ”kjelda” ved fergeveien og røranlegget ble for dårlig. Med stor egeninnsats ble det bygd en dam i Rørvikdalen med moderne plastslanger til forbrukerne. Et andelslag sto for drifta, og dette andelslaget ble også brukt da Skutvik fikk det første veilysanlegget i kommunen først på 60-tallet. Senere måtte det lages større dam lengre opp i dalen, og til slutt tok det offentlige over og i 1991 bygde kommunen den betongdammen som står i dag. Også kloakkanlegg ble startet som andelslag, men overtatt av kommunen i 1971.

 

På Skutvik var det flere dyktige snekkere, noe som godt med etter hvert som husbyggingen tok seg opp etter krigen. Husbanken ble oppretter i 1946 og fra 1947 ble det lignende lånevilkår i Småbruks- og Bustadbanken. Dette resulterte i en økt husbygging. På Skutvik og til dels på Ness ble det bygd flere hus av fiskere, sjøfolk og andre som kom hit for å slå seg ned. På gårdene innover bygda ble det også bygd nye hus til erstatning for gamle trekkfulle nordlandshus.

Det ble etter hvert nokså tettbygd ned mot det gamle ”sentrum”, men da fergeveien kom ble det utløst nye tomtearealer. På et flyfoto fra 1964 ser en både disse husene, og husene som kom opp i forbindelse med at folk fra Sørdal og Nordland kom hit omkring 1960, samt den første innflyttinga ifra Lundøya.

 

Utover på 60-taller økte boligbyggingen; unge familier slo seg ned, og behovet for tomter økte. Den første regulering ble skissert ut fra et flyfoto, men etter at kommunen fikk laget nødvendig kartverkt ble en reguleringsplan framlagt i 1971. Dermed kunne områdene oppe ved ”Sjurtofta”, bebygges, og det ble etter hvert bygd veier og kloakk til de nye områdene, også et par eldreboliger ble bygd av kommunen. Først på 70-tallet ble Lundøya helt avfolket, og ruta som hadde gått i mange år fra Skutvik om Lund til Bogøy ble innstilt. Dette førte til ny innflytting, og i 1970 flyttet et par familier med seg husene hele på flåte fra Vikmark på Lundøya! Også fra Husøya kom familier flyttende og bygde nye hus. Snart var det igjen for lite brukbare tomter, men kommunen nølte lenge med å legge ut nye områder. Da men endelig fikk regulert tomteområdet på Nylend hadde det gått så lang tid at utviklingen hadde snudd, og det er ennu ikke bygd et hus på dette fine området.

I forbindelse med regulering på Nylend, ble det også ført vann og vei til oppdrettsanlegget i Horsvågen.

 

 

Etter mange års krav, ble endelig tverrforbindelsen mellom fergeveien og D/S-kaia en realitet i 1992. Kommunen hadde aldri penger på budsjettet til denne vegen, og til slutt ble den finansiert av et spleiselag blant næringslivet med støtte fra kommunenes næringsfond. Veien ble øyeblikkelig døpt ”Kystriksveien” av Johan Rørvik, og har vært til uvurderlig nytte for stedet. Den ble akkurat ferdig til kongebesøket 17. august 1992 da hele fergetrafikken måtte omdirigeres da Kongen m/følge gikk i land ved fergekaia.

 

På slutten av 70-tallet begynte kommunen å etablere barnehager, og også på Skutvik ble det oppstart, dog under primitive forhold i midlertidige lokaler. Endelig i 1993 fikk barnehagen eget hus i en ominnredet bolig. Huset er ikke så stort, men barnehagen her har satset mye på friluftsliv, og har nu både egen båt og naust.

 

Fisket hadde stor betydning til langt utpå 70-tallet, men også andre næringer hadde var med på å utvikle Sørbygda. I jordbruket startet mekaniseringen omkring 1950. Reidar Marthinussen i Sørvåg startet maskinstasjon med den første Ferguson allerede i 1947 og fikk fullt opp å gjøre over hele bygda med pløying, harving og slåing. Etter hvert fikk han en traktor til, og han og broren Tore hadde nok av oppdrag til etter hvert de fleste gårdene hadde anskaffet traktor selv. Da gikk Reidar og Tore over til tyngre maskiner så de kunne ta oppdrag på tomtegraving, veiarbeid og lignende. Bjørnar Sørensen i Sørvåg begynte også med anleggsmaskiner, og har hatt oppdrag bl.a. for Vegvesenet i hele Hamarøy helt tid nu.

Da Steigen Meieri begynte å ta imot melk, var det mange små leverandører, bare på selve Skutvik var det i mange år tre. Etter hvert gikk utviklinga mot større bruk, mens de små ble lagt ned. I dag er det tankhenting av melk, og på Sørbygda er det bygd opp 5 store bruk, slik at det er det viktigste jordbruksområdet i Hamarøy ved siden av Finnøy. Foruten melkebruk driver noen med sau på de gode fjellbeitene.

Da Johannes Kristensen på Ness solgte skøyta, startet han i 1963 opp med minkfarm sammen med Kurt Nilsen som flyttet heim og bygde seg hus. De utvidet raskt farmen, og da her var lite tilgang på for lokalt, måtte de skaffe fiskeavskjær fra bl.a. Vesterålen. Dermed ble det bygd både fryseri og forkjøkken, og de kunne levere minkfor til flere farmer som startet opp. Pelsdyrbransjen er jo uberegnelig, og i 1972 var prisene slik at det ikke var lønnsomt å drive mer. Senere tok Nils Arne Johansen lokalene i bruk som lager for sin distribusjonsvirksomhet.

 

Etter at Hans Henriksen døde i 1963, overtok Reidar Nilsen fiskemottaket. Enkelte år var det godt vinterfiske for Innlandet, og det ble saltet og hengt mye fisk, men etter hvert gikk det tilbake, slik at det mest ble omsatt kveite om høsten. Reidar drev også noen år mottak i Risvær under Lofotsesongen. Astrid Henriksen drev videre med gjestgiveriet til ca 1975, da Wilhelm Pedersen overtok drifta.

Ca. 1979 kjøpte Aasjord & Co butikken og brygga etter N. Jespersen. De utvidet handelen og kjøpe sild flere høster i samarbeid med et Haugesundsfirma. Det medførte mye virksomhet og stor båt-trafikk. Aasjord drev også med fiskemottak, men dette opphørte etter hvert, da de startet opp med lakseoppdrett og etter hvert med lakseslakteri. Selskapet fikk flere oppdrettskonsesjoner. Det ble dannet et eget selskap, ”Victoria Seafood” for å drive den samlede virksomheten, men etter fall i prisene gikk selskapet konkurs. Konkursboet ble oppkjøpt av Follalaks som frendeles driver oppdrettskonsesjonene og slakteriet. Oppdrettsnæringen er dermed i dag den største arbeidsplass på Skutvik, men uro omkring fremtidig plassering av slakteriet har skapt usikkerhet for folk som vil bosette seg her. En tid kom endel tamilske flyktninger til Hamarøy, og flere av dem arbeidet på slakteriet. De fikk familiene sine hit og kjøpte seg hus, men etter noen år flyttet alle til Oslo.

 

Blant de første som bygde hus etter at fergeveien var ferdig, var Harald Bolsøy og Arthur Bull. Arthur og kona, Liv innredet 1. etasje til en liten kafe, men den ble ikke drevet så lenge. Senere ble dette huset overtatt av Kolbjørn Bjarke som var fysioterapeut, og drev behandling der i flere år før han flyttet fra stedet.

Harald Bolsøy innredet en kiosk i kjelleretasjen. Etter at han var borte noen år var i Australia startet han opp med kolonial i 1975. Han kalte butikken Snarkjøp, og åpningsdagen var den 28. juni og etter flere utvidelser er det i dag Skutviks eneste kolonialbutikk.

Sverre Henriksen døde i 1975, men Henriksenbutikken ble drevet videre fra til i juli 1982. Lokalene ble brukt til forskjellig virksomhet, bl.a. var det en bibliotekfilial der frem til den tragiske brannen i 1995 da hele anlegget brant ned.

 

For brukerne av Skutvik havn hadde krav om molo stått sentralt i mange år, og endelig omkring 1970 kom arbeidet i gang. Da moloen var ferdig, og Havnevesenet forlot, overtok Ole Utvaag

brakkeanlegget og startet opp med produksjon av vakuumpakket pålegg etc. Det gikk ikke så lenge, og etterpå kjøpe Wilhelm Pedersen anlegget og bygde på til den nåværende Gjestegården.

Bård Marthinussen kjøpte da det gamle gjestgiveribygget og startet opp sin virksomhet. Han fikk i gang bensinutsalg igjen etter at vi ikke hadde hatt bensin siden 1983.

I Nordvåg kom Hugo Rønning hjem og startet bilverksted, en virksomhet som absolutt har livets rett.

Utover 80-tallet var det stor optimisme og virksomhet. I 1985 sto Skutvik Utleiebygg ferdig. Håkon Apold flyttet inn der sammen med Magne Berntsens Regnskapskontor. Sparebanken åpnet filial i bygget, og hadde åpent hver dag de først årene. Det ble også startet en filial av et Oslofirma som drev med telefonsalg av annonser, men etter to-tre år viste det seg at dett ikke gikk. I Apolds gamle lokaler ble det startet klesbutikk, men også denne sluttet etter noen år.

 

Da Reidar Nilsen solgte til Marthinussen bygde han nytt forretningsbygg nede ved ferjekaia. Der fikk Skutvik Postkontor nye lokaler, men etter noen år ble postkontoret nedlagt, og posten etablerte ”Post i Butikk” hos Bolsøy. Også banken innskrenket, først til to dager pr. uke, og til slutt ble filialen stengt.

I noen år var her frisersalong i den gamle Bolsøy-butikken ved D/S-kaia, senere i det gamle posthuset.

I dag er det ny virksomhet i Reidar Nilsen bygg, med pub og butikk, og i det gamle posthuset er det også virksomhet med massasje etc.

 

Da ferga til Svolvær startet opp i 1963, var en sentral tanke at veien som var under bygging fra Innhavet mot Finnøy skulle føres videre med bru til Ness. Dette ville gi Lofoten den korteste veien sørover, samtidig som man fikk bedre kommunikasjoner innad i kommunen. Prosjektet var med på veiplanen i 1965, men ble ikke særlig bearbeidet av Hamarøy kommunes toppledelse. Etter en interpellasjon i kommunestyret i 1973 ble saka tatt opp igjen, og et utvalg la fram ei positiv innstilling som ble enstemmig bifalt av kommunestyret. Også denne gang lot ordfører og administrasjon saken trenere, og indre strid i bygda stoppet prioritering av Finnøy-Ness forbindelsen. Da Steigenveien var ferdig i 1990 sluttet Steigen-ferga å gå, og dette fikk negativ innvirkning på næringslivet på Skutvik. Etter noen år begynte det så å versere planer om å flytte ferjeleiet for Svolværferga til Mortenstrand i Steigen, og dermed legge hele Hamarøy utenfor Lofottrafikken. Dette fikk kommunen til å samle seg i protest – det ble dannet et selskap for å arbeide for Finnøy-brua, og delegasjoner ble sendt til Departementet for å berge stumpene. I 1996 ble så samferdselsminister Kjell Opseth invitert til å se på Finnøytraseen, og i strålende sommervær fraktet i Nordlandsbåt fra Finnøy til Ness. Mortenstrand falt ut som alternativ, men i dag nærmer fullføring av Lofast seg, og de planer som er lagt fram nu går inn for å legge ned Svolværferga når Lofast er ferdig eventuelt etter en prøveperiode.

Å omstille seg til å bli en kommunikasjonsmessig blindtarm vil bli en stor utfordring for Skutviksamfunnet.

 

Det har i alle år vært et levende kulturliv på Sørbygda. Ungdomslag og Skytterlag er nevnt, men Sanitetsforeninger, Røde Kors og forskjellige religiøse foreninger har vært aktive i kortere og lengre perioder. Da fisket sto sentralt var det eget Fiskarlag for Sørbygda.

I årene etter at moloen var ferdig, ble det klart at en måtte få orden på fortøyningsforholdene for den økende småbåtflåten. Sannsynligvis var det Odd Jacobsen som tok initiativet til å starte Skutvik båtforening, og fikk lagt ut det første flytebryggeanlegget bak moloen. Senere er det kommet to til der samt en i Åkervika. Da det var et problem å få vedlikeholdt båtene, ble det satt i gang arbeid med å bygge en slip i Båtforeningas regi. Herulf Nilsen og Alfred Lund konstruerte og sveiset, mens en hel dugnadsgjeng sto for det øvrige arbeidet, og i mai 1977 kunne de første to båtene tas opp.

 

I 1988 var her stor virksomhet i forbindelse med innspillingen av filmen ”Landstrykere” etter Knut Hamsuns roman. Innspillingen ble gjort i Sørdal, og alt ble fraktet fra Skutvik, og mange herfra deltok, både som håndverkere og statister.

Kanskje oppildnet av dette og inspirert av en barnebok av maleren Odd Nerdrum tok Lars Nerbøvik initiativet til en festival med skuespill på utesene i 1989. Hurtigruten anløpte ekstra og det var mange

fine kulturinnslag over tre dager. Dessverre var været dårlig og resultatet ble et stort underskudd. Et nytt forsøk året etter ga enda dårligere resultat, og festivalen ble lagt på is – i hvert fall foreløpig??

I 1994 ble Hamarøy med på prosjektet Skulpturlandskap Nordland, og Hamarøys skulptur ble plassert i fjæra på Skutvik. ”Stella Maris” heter skulpturen og er laget av kunstneren Steinar Christensen. Mor hans var fra Skutvik, han var her ofte i oppvekstårene. Selv om skulpturen ligger litt bortgjemt (etter kunstnerens ønske), er den med å markedsføre Skutvik viden om.

 

I oktober 1978 tok den nyinnflyttede pensjonisten Torleif Børresen initiativet til å starte en hornoktett. Allerede ved tenning av julegrana var de i gang med sin første opptreden. Med stor innsats for å skaffe instrumenter og uniformer vokste det til et ordentlig musikkorps under Børresens kyndige ledelse. Det ble også dannet drillkorps, og spilleoppgavene var mange. Da Børresen etter hvert fikk svekket helse

overtok Tore Finvik dirigentstokken, men ettersom barnetallet gikk ned og de eldre flyttet, døde korpset hen. I de senere år har noen av den ”gamle” garde sammen med noen nye startet opp igjen med Sørbygda Brass. Det er et kjærkomment innslag ved mange anledninger, ikke minst i 17.mai-toget.

 

Bygda har også i mange år hatt et aktivt sangmiljø. Det nåværende blandakoret ble stiftet i 1987 og begynte å opptre i 1988. Først var Svein Solberg dirigent, men nå han Håkon Amundsen dirigert i mange år, samtidig som han er en utmerket solist med mange opptredener.

Også pensjonistene har hatt sin forening i mange år. De driver aktivt og skaper stor trivsel for de mange som etter hvert er kommet opp i årene.

 

Sverre Henriksen og hans søsken bygde i 1969 et forsamlingshus som ble kalt ”Søskenheimen”, som hele bygda kunne bruke til møter. Da Hamarøy kirke brant ned samme år ble Søskenheimen mye brukt til både begravelser og gudstjenester. I de senere år drives huset av et styre, og det er tatt i bruk til flere formål som korøvinger, konserter, pensjonistmøter og lignende, og er et viktig supplement til de andre forsamlingshus vi har.

 

Idrettslaget har eksistert i mange år, med vekslende medlemsmasse. Laget har satset sterkt på å få folk ut av godstolen og har for eksempel stått for ”Hamsun-marsjen” i mange år. Den er godkjent av Norsk Turmarsjforbund og trekker folk fra et stort område. Ellers er det plassert trimkasser og ryddet turløyper flere steder. Etter en kjempedugnad har nu laget fått opp hytta ”Olebu” i Kvandalen til glede for alle som vil nyte naturen der og turen opp dit.

Etter lang tids innsats fikk vi også laget fotballplass for noen år siden. Først var det en del problemer med stedsvalg og grunnavståelse, og da gravearbeidet begynte, dukket det opp gjenstander fra middelalderen, så området måtte undersøkes av arkeolog. Etter hvert ble det gitt klarsignal, og banen kunne gjøres ferdig. Etter hvert kom det også opp belysning, så banen kan brukes også i mørketiden.

Det siste store dugnadsløftet har vært påbygget til skolen med gymsal og spesialrom. Skolens 50-årsjubileum kunne holdes i den nye gymsalen.

 

De siste årene har vært preget av tilbakegang i folketall og ”forgubbing”. De faktorene som ga Skutvik en fordel som handelssentrum er borte, og det har skjedd store endringer fra de optimistiske årene på 80- og først på 90-tallet. Fiskeflåten som før var med og danne basis for bosetningen består i dag av to sjarker, som må til Steigen for å levere fangstene. De nye næringene har ikke maktet å få folk til å bygge og bo her ettersom alle arbeidsplasser i dag virker usikker, og det ikke finnes alternative arbeidsplasser i nærområdet.

Men, som vi har sett ovenfor har vi egentlig alle de trivselsfaktorer som skal til for å bygge en fremtid på Sørbygda, det gjelder bare å finne nye innfallsvinkler for å få snudd den negative utviklingen. I dag er ny kommuneinndeling på dagsordenen – kanskje det kan være en brekkstang til for eksempel å få bygd Finnøybrua, og få bygda ut av dødvannet?

 

Vil vi gjennom prosjekter som ”Stedsutvikling Sørbygda” også kunne åpne sentrale politikeres øyne for de verdier som er bygget opp gjennom flere generasjoner, og heller støtte videre utvikling enn å legge øde?

 

Jeg har benyttet mange kilder for å samle stoffet, og kanskje ikke alt er korrekt. Er det noen som har rettelser eller supplerende opplysninger, tar jeg gjerne imot.

For de som vil vite mer, kan jeg anbefale Historielagets ”Årbok for Hamarøy”. Allerede i 1. årg. (1988) har Per Høivaag et par artikler fra Skutvik. Utover i årgangene er det mange artikler, av bl.a Bodvar Skutvik, Osvald Finseth og Asbjørn Thomassen, som også har mange bilder fra Ness og Skutvik på 50-60 tallet.

 

 

Eyolf Apold

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vikinggraven på Ness

 

Tromsø Museum har undersøkt en stor gravhaug fra vikingtiden på Ness. Arkeologene har så langt funnet deler av et mannsskjelett, flere hestebein samt et svært godt bevart bissel. Gravhaugen inneholdt også restene etter en båt.

 

Les mer om funnet og feltbrev fra utgravingen

på siden til Tromsø Museum

 

 

 

 

Gravhaugen på Ness før utgravning. Foto: Johan E. Arntzen, TMU.

HÅKON RAUD 

Vikingekonge på Ness?

 

Håkon Raud var en småkonge i Hamarøy på tidlig 1200-tall som er kjent for å ha slått tilbake vårbelgene i år 1239.

Les mer på lokalhistoriewiki

 

 

 

Gamle bilder fra Sørbygda

Copyright © Skutvik Velforening